Valentinus

Valentinus
Født		Nildeltaet
Død		160[1][2] Kypros[2][1]
Beskjeftigelse		Filosof, skribent

Valentinus (født ca. 100, død ca. 160) er en av tidlige gnostikerne vi kjenner til, og han er også den mest kjente i denne perioden,født i Egypt og utdannet i Alexandria. Han underviste i Roma i perioden rundt 135-60. Som den eneste av gnostikerne hadde han en krets av disipler som er kjent ved navn, spesielt Ptolemæus og Markus. De åpnet selv skoler og underviste i sine egne versjoner av Valentinus' lære. Hans disiplers versjoner av læren er langt bedre kjent enn hans egen, som i liten grad er overlevert; den oppfordret disiplene hans til fritt å videreutvikle tankene hans.^[3] Spennvidden i læren hans fremgår av at tankene om pleroma finnes i syv versjoner, i tillegg til Markus', og de går i svært ulike retninger. Skolen delte seg derfor i flere grener, eller som Ireneus av Lyon som forsøkte å bekjempe det han anså som Valentinus' «kjetteri», skrev om bevegelsen: «Hver dag finner hver av dem på noe nytt, og ingen anses fullkommen før han er så produktiv.» Det fantes en anatolisk gren, hovedsakelig kjent fra Utdrag av Theodotus, mens den italiske grenen trolig baserte seg på Ptolemæus' tanker. Sannhetens evangelium, funnet i nyere tid, låner en viss poesi til læren.^[4]

Læren om æonene

Valentinus var en kristen gnostiker som kom til Roma i keiser Hadrians tid og grunnla en skole, der han utla sin lære om æonene. Det var Valentinus' oppfatning at Gud er et uutgrunnelig dyp som det strømmer parvise «æoner» ut fra, slik som «tanken» eller «den enbårne» og «sannheten», «mennesket» og «menigheten» osv. Æonene beskrives både som Guds egenskaper og som selvstendige, personlige vesener. Den ene, «visdommen», forstyrret harmonien så den måtte fjernes for å oppnå den guddommelige fylde, pleroma. Herfra utgikk «demiurgen» (skaperen) som har skapt verden. Menneskene deles i 3 grupper: Mange er «hylikere», dominert av det materielle, mens færre regnes som «psykikere» med større interesse for det åndelige. Sistnevnte kan frelses ved sin tro, mens den tredje gruppen er «pneumatikere», rettet mot det åndelige og frelst gjennom gnosis (kunnskap). Valentianerne var opptatt av Bibelens ord, også det gamle testamente, mens de i det nye testamente særlig støttet seg til skrifter tilskrevet Paulus og døperen Johannes. Noen praktiserte dobbelt dåp, en for katekumener og en annen for «pneumatikerne».^[5]

Hemmelig lære

Ifølge Valentinus stod Jesus for en esoterisk lære han bare røpet i all hemmelighet for utvalgte personer. Når Jesus talte offentlig, brukte han metaforer som bare forklarte deler av læren. Slik fortolket Valentinus utsagnet «Dere er det gitt å kjenne Guds rikes hemmeligheter. Men de andre får det i lignelser, for at de skal se, men ikke se, og høre, men ikke forstå.» (Lukasevangeliet 8:9-10^[6] jfr. Ireneus: Mot kjetteriet 1:3:1). Da Paulus opplevde et syn av den gjenoppståtte Kristus^[7] (2. Korinterbrev 12:2-4), mottok han ifølge Valentinus den hemmelige læren.^[8] Selv hevdet Valentinus å ha fått den hemmelige læren formidlet fra Theudas, som skal ha vært en av Paulus' følgere. Hvis Valentinus virkelig møtte Theudas, må dette ha skjedd i Alexandria.^[9]

Ifølge Valentinus er den hemmelige overleveringen en avgjørende nøkkel for full foståelse av Jesu budskap. En av disiplene hans uttrykte det - ifølge Ireneus - slik: «Skiftene er uklare, og sannheten lar seg ikke lese ut av dem av noen som ikke kjenner overleveringen.» (Ireneus: Mot kjetteriet 3:2:1). Valentinus' disipler hevdet at den hemmelige læren gir mening bare for den som er åndelig moden. Ellers får de ikke mening i den: «Det er dårskap for dem, og de kan ikke fatte det, for det kan bedømmes bare på åndelig vis.»^[10] I valentinsk tradisjon avslørte Paulus og apostlene bare Jesu skjulte lære til dem som var åndelig modne: «Likevel forkynner vi en visdom for dem som er modne. Men det er ikke en visdom som tilhører denne verden og denne verdens herskere, de som går til grunne.»^[11]

Ifølge en av antikkens mest betydningsfulle teologer, Tertullianus, var Valentinus blant kandidatene for utnevnelse til biskop i Roma. Da valget falt på en annen, skal han ha dratt til Alexandria og fortsatt sitt virke der. Valentinus fikk mange tilhengere av sin fortolkning av tidlig kristendom. Senere religionshistorikere og kirkefedre begynte å omtale hans lære som «valentianisme».

Valentinus oppfattet Gud som uransakelig og umulig å få direkte kjennskap til. Gud lar seg ikke beskrive, han er alle tings opphav og altomfattende. Alt som finnes, rommes av guddommen og er del av den. Guddommen manifesterer seg i en evig, mangfoldig prosess, men opprettholder sin enhet.^[12]

Valentinerne fikk særlig oppmerksomhet i kristne tekster som argumenterte mot gnostisismen, slik som Ireneus' Mot kjetteriet, trolig både fordi Valentinus' bevegelse var i fremvekst, og fordi den var den gnostiske tradisjonen som sto nærmest den katolske kirkes egen lære. Valentinus og hans tilhengere regnet seg derimot som en del av kirken og det alminnelige kirkelige fellesskapet. Samtidig mente de at den enkeltes åndelige modenhet avgjorde i hvilken grad vedkommende kunne ta til seg Jesu lære, samt deres egen fortolkning av denne. De holdt derfor også egne gudstjenester, åpne for dem som ønsket å delta. Her ble det forventet av prester og diakoner at de skulle forklare mysteriene ut fra den enkeltes åndelige modenhet. På disse samlingene deltok menn og kvinner likestilt, og kunne forrette både som diakon, prest og biskop. Dette, i tillegg til selve den gnostiske læren, er blant Ireneus' hovedanklager mot valentinerne som kjettere og i opposisjon til et ortodokst katolsk patriarkat.

Valentinus forfattet hovedsakelig hymner basert på sin lære. Kun en av disse er bevart, men hans kristne-gnostiske fortolkning som hymnene gav uttrykk for, ble kilden til det som i dag regnes som øst- og vestvalentinisme, slik den ble videreutviklet av hans elever Herakleon og Basilides.

Valentinus' lære nådde stor utbredelse frem til 400-tallet, da den etter hvert ble systematisk forfulgt og utryddet av den ortodokse katolske kirke.

I dag finnes det flere gnostiske samfunn, også apostoliske kirker som regner seg som valentinske, og søker å gjenopplive av denne formen for urkristendom.

Referanser

Litteratur

• Gnostiske skrifter. Utvalgt, oversatt og med et innledende essay av Ingvild Sælid Gilhus og Einar Thomassen. Bokklubben, 2002. (Verdens hellige skrifter). ISBN 82-525-4108-9