Gresk ild : Bruk, Fremstilling, Navn, Se også Wikipedia, den frie encyklopedi

Gresk ild

Στόλος Ρωμαίων πυρπολῶν τὸν τῶν ἐναντίων στόλον, «Den (øst-)romerske flåten brenner den motsatte flåten ned» - Et østromerske / bysantinsk krigsskip som bruker deres «hemmelige våpen» gresk ild mot et skip som tilhører opprøreren Thomas slaveren, 821 e.Kr. (illustrasjon fra *Madrid Skylitzes*", 1100-tallet).

Gresk ild (bysantinsk ild, løpeild eller flytende ild, gresk: Υγρό Πυρ, hygró pyr) var et brennende kjemisk krigsvåpen som ble benyttet av Østromerriket (Det bysantinske riket) fra 600-tallet.

Bruk

Det var effektivt både på landjorden og til sjøs, men den ble i størst grad benyttet til sjøs. Det ble hevdet at nøkkelen til våpenets effektivitet lå i at ilden kunne brenne under alle forhold, til og med under vann ble det sagt.^[1] Østromerske fiender kjente ilden som en våt, mørk og klebrig ild, ettersom den hang fast ved det den rammet, og var umulig å slukke.

Fiendtlige skip fryktet å komme for nær innpå den bysantinske flåten, for når skipene var i skuddhold, gav den greske ilden bysantinerne en enorm fordel.^[1] Kjennskapen rundt dette våpenet gikk tapt 1300-tallet. Våpenet skal ha blitt oppfunnet omkring 673 under keiser Konstantin IV, av en syrisk flyktning ved navn Kallinikos fra Heliopolis (dagens Libanon).^[2]

Fremstilling

Oppskriften på gresk brann var en tett bevoktet statshemmelighet, men historikere spekulerer i at den kan ha blitt laget ved å kombinere furuharpiks, nafta, brent kalk, kalsiumoksid, svovel eller salpeter.^[1] Bysantinske sjømenn kastet granater lastet med gresk ild på fiendtlige skip eller sprayet det fra rør. Dens evne til å brenne på vann gjorde det til et effektivt og destruktivt brannvåpen på skip, og rivaliserende makter forsøkte uten hell å kopiere materialet.

Navn

Bruken av begrepet «gresk ild» har vært generelt benyttet i de fleste andre språk siden korstogene, men originale bysantinske kilder kalte stoffet med en rekke navn, for eksempel «sjøild» (middelaldergresk: πῦρ παριστον, pŷr thalássion), «romersk ild» (πῦρ ῥωμαϊκον, pŷr rhōmaïkón), «krigsild» (πολεμικὸν πῦρ, polemikòn pŷr), «flytende ild» (πῦρ κολλητικον, pŷr kollētikón), eller «produsert ild» (πῦρ skeuastón, pŷr skeuastón).^[3]^[4]

Se også

Flammekaster.

Referanser

^ ^a ^b ^c «What was Greek fire?», Royal Museums Greenwich
^ Theophanes & Turtledove (1982), s. 52.
^ Pryor & Jeffreys (2006), s. 608–609.
^ Forbes (1959), s. 83.

Litteratur

Forbes, R.J. (1959): «Naphtha Goes To War», More Studies in Early Petroleum History 1860–1880, Leiden: E.J. Brill, s. 70–90.
Theophanes; Turtledove, Harry (overs.) (1982): The chronicle of Theophanes: an English translation of anni mundi 6095–6305 (A.D. 602–813), University of Pennsylvania Press, ISBN 978-0812211283.
Pryor, John H. (2003): «Byzantium and the Sea: Byzantine Fleets and the History of the Empire in the Age of the Macedonian Emperors, c. 900–1025 CE», Hattendorf, John B.; Unger, Richard W., red.: War at Sea in the Middle Ages and the Renaissance, Boydell Press, ISBN 0851159036; s. 83–104.